Eudaemons

En anelse i en bar i Las Vegas, 1975

Sommeren 1975 brukte fysikkstudenten Norman Packard to måneder på å telle kort i blackjack i Las Vegas sammen med en venn, Jack Biles, og gikk så vidt i null. Over en siste drink sa Biles at han ville vedde på at rulett kunne slås med fysikk, og Packard husket en gåtefull linje i Edward Thorps «Beat the Dealer» om en metode for rulett. De to lånte en båndopptaker, stilte seg ved siden av hjul i flere kasinoer og banket på mikrofonen hver gang kulenutstyrKuleDen lille kulen som sendes langs banen mot rotoren. Moderne kuler er av ivorine eller teflon, 18–21 mm.Les hele → passerte et fast punkt. Tegnet inn på rutepapir viste bankene at kulen bremset og falt på en regelmessig måte. Packards skolekamerat Doyne Farmer, doktorgradsstudent ved University of California i Santa Cruz, kalte det bortkastet tid helt til han regnet på det selv: Den som kan ta tiden på kulen med omtrent et tidels sekunds nøyaktighet, burde på papiret kunne si hvor den lander, med noen få talls nøyaktighet.

Et hjul i fysikklaboratoriet

Våren 1976 betalte Farmer og Dan Browne $1 500 kontant for et overhalt kasinohjul på et verksted i Reno og sa at det var til en fest i en studentforening. I månedsvis bar de det om natten til universitetets undervisningslaboratorium og målte det med infrarøde sensorer, en hjemmelaget elektronisk klokke og et kamera som ble utløst av lyden når kulen traff metall. Det de fant, er fortsatt en god, kort liste over hva som betyr noe i et spinn. Luften står for det meste av bremsingen, mer enn kulebanen. Et hjul som er så lite som en tidels tomme ute av vater, endrer stedet der kulen forlater kulebanen, og på et hjul som heller, pleier kulen å slippe ved den høye siden, noe som gjør prediksjonen lettere. Kuler er forskjellige: En teflonkule bremset dobbelt så fort som en av biljardkulekompositt. Og når kulen har forlatt banen, spretter den fortsatt, i gjennomsnitt ikke mer enn en fjerdedel til en tredjedel av veien rundt. Det sprettet var spørsmålet hele planen hang på, og det var ikke bredt nok til å utslette prediksjonen. Mot slutten av sommeren satte de den mulige fordelen til 44%, tallet Thorp hadde oppgitt for sitt eget apparat.

Ruletthjulets fysikk

Selskapet og paien

De kalte foretaket Eudaemonic Enterprises, etter et gresk ord for lykken i et liv som leves etter fornuften. Alle som arbeidet med det, skulle få betalt av framtidige gevinster i forhold til timene de la ned: et stykke av det de kalte the Eudaemonic Pie, den eudaimoniske paien. Gevinstene skulle betale for et fellesskap av venner som drev vitenskap på egne premisser.

En datamaskin under armen, 1976–1978

Den første maskinen vokste ut av en byggesettdatamaskin som kom i posten i september 1976 for $250, bygd rundt 6502-prosessoren, som Apples datamaskiner også brukte. Farmer, som aldri hadde programmert før, skrev likningene for kulen og rotorenutstyrRotorDen spinnende delen av hjulet som bærer lommene.Les hele → inn i den. Kasinoversjonen ble båret fastspent på kroppen, under armen eller, for kvinnene, i en BH. Spilleren ved hjulet klikket på brytere med stortærne: Den ene tåen markerte nullenhjulNullDen ene grønne lommen som ingen 1:1-innsats, dusininnsats eller kolonneinnsats dekker; kilden til husets fordel. Også: enkeltnull, 0.Les hele → og deretter kulen hver gang de passerte et fast punkt, den andre flyttet programmet mellom innstillingene. Å tilpasse programmet til et bestemt hjul tok omtrent tjue minutter med stille klikking. Så, noen få sekunder ut i hvert spinn, pekte datamaskinen ut en av åtte sektorerhjulSektorEn sammenhengende bue av lommer på hjulet, til forskjell fra en gruppe på spillefeltet.Les hele → på hjulet, eller ga signalet «ingen innsats», ved å la små stifter summe mot huden. En andre spiller lenger nede ved bordet, koblet til med et svakt radiosignal, kjente den samme summingen og dekket tre eller fire tall i den sektoren, og byttet av og til inn et nabotall på hjulet, slik at mønsteret ble vanskeligere å lese.

Den første turen, til Lake Tahoe og Reno i desember 1977, var én lang utstyrssvikt. Noen få uker senere, på Golden Gate i sentrum av Las Vegas, spilte Farmer alene i fire og en halv time for ti cent per sjetongpengerSjetongEt merke som representerer et fast beløp, og som plasseres på spillefeltet for å gjøre en innsats. Også: cheque.Les hele →. Overskuddet var lite, men over flere hundre spinn satte han og Browne forsiktig fordelen til 25%.

Hjulene i Las Vegas

Sommeren 1978

Den sommeren spilte gruppen på skift i ukevis, i sentrum og på The Strip, to økter om dagen og aldri i samme kasino to kvelder på rad. De førte en notatbok for hvert kasino: hjulene og hvor mye de var ute av vater, personalet, vaktskiftene. Hjulene i Las Vegas viste seg å helle imøtekommende mye og spillene sent på natten å gå sakte, og det var det datamaskinen trengte, siden en langsom rotor og en rask kule gir mer tid til å måle og til å satse. Det var gode netter. På Circus Circus gjorde et bytte av croupierpersonerCroupierDealeren ved et rulettbord.Les hele → klokken to om natten en tapende økt om til flere hundre dollar med 25 cent per sjetong. Og det var en jevn strøm av svikt: løse ledninger, radioforbindelser som drev med temperaturen, elektriske støt fra antennetrådene som var sydd inn i skjortene deres. En natt satte stiftene seg fast, ledningene ble overopphetet, og Ingrid Hoermann spilte videre med en brannskade heller enn å forlate et vinnende bord. Kasinopersonalet la merke til gevinstene og aldri til metoden; en gang grep en croupier, opprørt over en voksende stabel sjetonger, tak i det snurrende hjulet og vred det rundt.

På tretten måneder tok de åtte turer til Nevada og vant, med innsatser på for det meste ti og tjuefem cent, noen få tusen dollar. En økt på California Club i desember 1978 ga mer enn $1 000 på tre timer og overbeviste dem om at metoden fortjente bedre utstyr.

Datamaskinen i en sko, 1980–1981

For å få ledningene bort fra kroppen bestemte de seg for å legge alt i sko. Mark Truitt, en nyutdannet fysiker som hadde gått fra et jobbintervju om arbeid med militær radar, brukte halvannet år på det. Ideen som fikk det til å passe, kom fra en tekniker ved universitetet: Slå av datamaskinen mellom prediksjonene, så trenger den langt færre batterier. Truitt satte brikkene på to kretskort han etset selv, snudde det ene opp ned oppå det andre og fylte mellomrommet med hard voks, noe som ga en blokk på omtrent to ganger fire tommer og en halv tomme tykk som det gikk an å gå på. Batterier, antenne og to av de tre summerne havnet i hælen. Tre summere med tre hastigheter ga ni signaler: åtte sektorer og «ingen innsats». En skomaker hulet ut vanlige skinnsko og stilte ingen spørsmål.

I november 1981 tok Farmer og forfatteren Thomas Bass med seg skoene og $2 500 til Las Vegas. Ved det første bordet traff den første prediksjonen, og så begynte summerne å gå av på måfå. Kasinoer er fulle av elektrisk støy, fra overvåkingskameraer, neonskilt og spilleautomater, og den overdøvet den svake radioforbindelsen mellom skoene; et fjernsynsapparat på motellrommet gjorde det samme. Dager med reparasjoner utført av fire personer kurerte det ikke, og der stoppet prosjektet. Utstyret havnet i en kiste i en kjeller i Santa Cruz.

Hva 44% betyr

På et amerikansk hjul vinner et enkelttallinnsatsEnkelttallEtt enkelt tall, betaler 35:1.Les hele → i gjennomsnitt én gang på 38 spinn og betaler 35 til 1, noe som koster spilleren 5,26%. En fordel på 44% er det den samme innsatsen er verdt når den vinner én gang på 25 spinn: 36 sjetonger kommer tilbake for hver 25 som satses. Datamaskinen trengte altså aldri å vite tallet. Den måtte få tallene den valgte, til å komme omtrent halvannen gang så ofte som tilfeldighetene tillater.

Amerikansk rulett

Hvorfor en stor fordel likevel føltes som pengespill

En fordel ved 35 til 1 betaler seg sakte og ujevnt. En av gruppens rådgivere advarte om at en spiller som satser $100 per tall, kunne være $10 000 eller $20 000 i minus før fordelen viste seg, og regnestykket er enig: Med en fordel på 44% på enkelttall er en spiller fortsatt i minus etter 100 spinn nesten én av fire ganger. Derfor begynte Eudaemons med innsatser på ti cent og bygde opp spillekassenpengerSpillekasseDet samlede beløpet som er satt av til spill. Styring av spillekassen er å bestemme hvor mye av den du risikerer per innsats og per økt.Les hele → av gevinster, og derfor brukte Alan Lewis, som sluttet seg til dem i 1978, tiden sin på hvor mye som skulle satses. Farmer mente senere at de hadde vært for forsiktige. Små innsatser holdt dem trygge, og de betydde også at årevis med arbeid ga svært lite.

Hva det kostet, og hva det ga

Omtrent $15 000 gikk til deler, verktøy og Truitts lønn, det meste fra Farmer og fra Letty Belin, en advokat som senere giftet seg med ham. Farmer ble godskrevet 3 500 arbeidstimer, Truitt 3 000 og Packard 2 000. Mot det står de få tusen dollarene som ble vunnet med små innsatser. I 1983 annonserte Farmer i et pengespillblad etter investorer og beskrev en prototype med en dokumentert fordel i kasino på 20 til 40%. Da Eudaemons spilte, hadde Belins gjennomgang av lovene i Nevada ikke funnet noe som forbød å forutsi et spill; i mai 1985 gjorde delstaten det straffbart å bruke et apparat til det. Det som varte, var vitenskapen. Arbeidet med å bygge datamaskinene skolerte Farmer, Packard og vennene deres for kaosforskningen, og det var der de skapte seg et navn.

Å lese boken i dag

Thomas Bass, som plasserte innsatsene på den siste turen, fortalte historien i «The Eudaemonic Pie» (1985), bygd på lange intervjuer med gruppen, og den er kilden til denne siden. Bokens korte ruletthistorie er mindre pålitelig enn skildringen av prosjektet. Den gjentar fortellingen om Jaggers seks innleide funksjonærer, som går tilbake til en bok fra 1901 og ikke lenger (se Joseph Jagger), og den legger Thorp og Shannons kasinotest til 1962, der Thorps egne beretninger sier sommeren 1961.

Spørsmål