Rulett i litteraturen

Lablée, 1801

La Roulette, ou le Jour er en roman som tilfeldigvis inneholder den første fullstendige beskrivelsen av spillet: rommene i Palais-Royal, de to nullenehjulNullDen ene grønne lommen som ingen 1:1-innsats, dusininnsats eller kolonneinnsats dekker; kilden til husets fordel. Også: enkeltnull, 0.Les hele →, spillefeltetutstyrSpillefeltDet trykte rutenettet for innsatser på bordet. Også: bord, filt, duk.Les hele →, croupierenespersonerCroupierDealeren ved et rulettbord.Les hele → utrop. Den er primærkilden til rulettens opprinnelse, og nesten ingen har lest den som roman, noe som trolig er rimelig.

Dostoevsky, 1866

«Spilleren» ble diktert på 26 dager for å oppfylle en kontrakt og betale spillegjeld pådratt i Wiesbaden og Homburg. Fortelleren, Alexei, er huslærer i en russisk familie i «Roulettenburg», og vinner en formue ved bordene og taper den, og seg selv, i løpet av boken. Skildringene av bordene, systemene spillerne bruker, sikkerheten om at en serie må ta slutt og måten en gevinst føles som innsikt på, er den beste framstillingen av gamblerens feilslutning på noe språk, skrevet nesten femti år før de 26 svarteinnsatsSvart1:1-innsats på de 18 svarte tallene. Fransk: noir.Les hele → og et århundre før atferdsøkonomien.

Bad Homburg og kurbadkasinoeneDostoevskys Roulettenburg

Thackeray og kurbyene

Vanity Fair slutter med Becky Sharp ved bordene i en tysk kurby, og kapittelet er en skarp skisse av hvem som satt rundt et ruletthjul på 1840-tallet: de ruinerte, de håpefulle, de kjedede og de profesjonelle. Thackeray hadde sett det. Baden-Baden lå på hver engelsk reisendes rute. Turgenevs «Røyk» (1867) er satt i de samme rommene.

Jack London, 1912

«Shorty Dreams», en novelle i Smoke Bellew, er det ene skjønnlitterære verket som får en vinnende rulettspiller riktig, fordi spilleren ikke bruker et system. Smoke Bellew, en mann fra San Francisco som er blitt gullgraver i Klondike, setter seg ved et rulettbord i Elkhorn-saloonen i Dawson og begynner å vinne, natt etter natt, 3 500 dollar om gangen. Partneren hans, Shorty, bestemmer seg for at han må drømme. Spillerne i Dawson, som vet fra «de matematiske kløktige på høyskolene» at rulett i seg selv er det eneste systemet, fyller notatbøker i et forsøk på å tyde innsatsene hans og finner ingenting, for Smoke varierer spillet med vilje og tapte en gang førti innsatser på grensen på rad for å gjøre bildet uklart.

De ti spilleeierne i byen slår sammen en bank på 10 000 dollar i et bakrom og inviterer ham til å forsøke å sprenge den. Han sprenger den på halvannen time. Stilt overfor valget mellom å kutte grensene sine til én cent eller stenge bordene spør de hva han vil ha for systemet. Tretti tusen dollar, sier han, tre tusen hver, betalt i gullstøv, og han lover å aldri spille det igjen i Dawson. De betaler. Så viser han dem: når kulenutstyrKuleDen lille kulen som sendes langs banen mot rotoren. Moderne kuler er av ivorine eller teflon, 18–21 mm.Les hele → sendes av gårde mens 9 er rett overfor keeperen, vinner 26. 11 overfor gir dobbeltnullvariantDobbeltnullLommen 00 på det amerikanske hjulet. Den hever husets fordel fra 2,70% til 5,26%.Les hele →. Dobbeltnull overfor gir 32. «Det skjer ikke alltid, men det skjer som regel.» Big Burke stopper hjulet, ser på det, ser på ovnen ved siden av bordet og banner. Hjulet er skjevt av varmen. Det var aldri et system. Det var et skjevt hjullaboratorietSkjevt hjulEt hjul der fysiske feil gjør noen lommer mer sannsynlige enn 1/37. Sjeldent, og kan bare påvises med tusenvis av registrerte spinn.Les hele → og en mann som la merke til det.

London hadde overvintret i Klondike i 1897–98 og kjente saloonene. Novellen er en fullstendig leksjon i fordelsspill (advantage play) omtrent femti år før Thorp: observer, registrer, sats på sektorenhjulSektorEn sammenhengende bue av lommer på hjulet, til forskjell fra en gruppe på spillefeltet.Les hele →, varier mønsteret slik at huset ikke ser det du ser, og selg før de flytter bordet. Joseph Jagger hadde gjort det virkelige i Monte Carlo rundt 1880. Londons versjon er morsommere, og spillernes foredrag om hvorfor systemer ikke kan virke, er like nøyaktig som noe på dette nettstedet.

Rulett i Monte CarloMyte: Systemer slår hjulet

Fleming, 1953

Casino Royale handler mest om bakkarat. Ved ruletten satser Bond på de to første dusineneinnsatsDusin1–12, 13–24 eller 25–36, betaler 2:1.Les hele → med bordets maksimum, dekker to tredjedeler av spillefeltet og vinner i den scenen seks spinn av sju. Fleming lar ham konstatere at hvert spinn ikke har noen sammenheng med det forrige. «James Bond-strategien» som selges på nett, en fordeling på 19–36, six lineninnsatsSix lineSeks tall i to rader som ligger inntil hverandre, betaler 5:1. Fransk: sixain.Les hele → 13–18 og null, står ikke i romanen og heller ikke i noen av Fleming-bøkene vi har sjekket; hvem som først ga den Bonds navn, er ikke kjent. Begge innsatsene koster 2,70% på et hjul med én null. Strategi-seksjonen har regnestykket.

Bordgrenser i rulett

Faglitteratur

Thomas Bass' The Eudaemonic Pie (1985) forteller historien om skodatamaskinene og er den beste boken om rulettfysikk for en alminnelig leser. Richard Epstein og Stewart Ethier skrev den seriøse matematikken. Russell Barnharts Beating the Wheel (1983) samler historien om skjevhetsspill. Ingen har skrevet en lesbar bok om hvorfor systemer svikter, fordi det får plass på én side, noe dette nettstedet har.

Eudaemons

Hva skjønnlitteraturen vet

At systemet er en måte å føle kontroll på. At en gevinst føles som kunnskap. At serien som ikke kan fortsette, fortsetter. At den eneste spilleren som virkelig vinner, er den som fant noe galt med hjulet, og at han bør selge raskt. At bordet er stedet der en figur viser hvem den er når utfallet ikke avhenger av den. Matematikken sier det samme i tall. Romanforfatterne sa det først.

Spørsmål